Flyktningskonsulenten som møtte meg og familien på Værnes flyplassen i Trondheim den 5. November 2005 forventet kanskje fillete og sultne flyktninger. I stedet traff hun en velkledde familie i veldig god helseform. Vi var ikke sulten i det hele tatt.
Det er like mange stereotyper på begge sider, tror jeg. Jeg minnes hvordan jeg reagerte når jeg fikk beskjed om at jeg og familien skulle få komme til Norge. Da så jeg for meg et liv blant kulde og isbjørner, med 10 kilometer til nærmest nabo. Det var riktignok 5 minusgrader da jeg og familien kom til Norge, i november 2005. Men det tok ikke lang tid før jeg forsto at livet her bød på helt andre utfordringer enn kamp med sultne isbjørner.
Det var tøft i starten. Integrering handler om å tilpasse seg samtidig som man respekterer ulikhet. Det gjelder begge sider. Jeg opplever stadig at innvandrere blir møtt med en holdning om at de umiddelbart må assimilere seg til det norske samfunn. Det er et sjokk og et press som er altfor stort og uakseptabelt, mener jeg.
Jeg mener at nordmenn bør blir mer lydhøre for innvandreres erfaringer. På kursene i norsk og samfunnskunnskap og i daglige kontakter med saksbehandlere fikk jeg stadig høre ”Her i Norge...”, ”I norsk kultur....”, ”Med norske øyene...”. Ja vel, det er fint å lære om Norge, men lærerne og saksbehandlerne må også forstå at integrering er en gradvis prosess. Man kan absolutt ikke tre en ny kultur nedover hodet på folk.
Det er viktig å også vise interesse og forståelse for innvandreres bakgrunn, og ikke til stadighet signalisere at deres kultur er mindreverdig. For eksempel tror mange Nordmenn at afrikanske menn undertrykker kvinner, dermed må deres ekteskap og tradisjoner være dårlige. Jeg fikk høre en dag fra en kvinnelig saksbehandler i Oppdal at vi som kommer fra en kontinent hvor behersker despoter kan ikke integreres i det norske samfunnet !
Jeg ønsker at hun skal si en dag til meg: ”Jeg beklager mye, Charles, og innrømmer at jeg har tatt helt feil denne dagen!”
Jeg var engasjert i samfunnsspørsmål lenge før jeg kom til Norge. I Kongo tok jeg utdanning i pedagogikk og fransk litteratur. Jeg deltok i flere kurs og konferanser om menneskerettigheter, krig og fred, konfliktmegling og integrering, både i Afrika, Europa og USA. I min engasjement her om flerkulturelle debatt ønsker jeg å bygge bro mellom mennesker med ulik bakgrunn, ulike kulturer, ulike måter å oppfate ting på,... Jeg vet at små misforståelser gjør ofte at folk trekker feil slutninger om hverandre. Derfor ønsker jeg at det skal skapes flere møteplasser i nærmiljøet, slik at folk har anledning til å bli kjent med hverandre. Dette har jeg bedt for veldig lenge siden.
Jeg liker å si at det er ikke kulturer som møtes, men det er mennesker som møtes. Og mennesker er utrolig tilpasningsdyktige. Jeg opplever at det går framover med integreringsarbeidet på landets nivå i Norge, det er mye mer dialog og kommunikasjon på tvers av grupper nå enn det var for noe år siden. Slik blir en god integrering, noe som vi må oppmuntre og støtte her i bygda.
Vi har barn som vokser opp i to forskjellige kulturer, de trenger å få hjelp og veiledning fra begge to sider. Vi må være spesielt opptatt av at ungdom skal treffes. Lokale myndigheten og skolene må samarbeide med ulike innvandrere grupper til å etablere mer arenaer hvor barn og ungdom med ulik bakgrunn møtes og gjør ting i fellesskap. Min 14 åringen sønn fortalte oss hjemme at en av sine medelever bruker ofte å si til ham at svarte mennesker stinker for å unngå kontakt med sønnen min. Barna kan ikke dyrke i hode slike stereotyper hvis vi voksne bidrar til å rydde disse opp i dem.
Med en bedre integrering må vi være også opptatt av å bygge bro mellom barn og foreldre. Integreringen blant familiemedlemmene går ikke alltid i samme tempo. Innvandrere barna lærer språket raskt og ønsker å delta i aktiviteter på lik linje med norske skolekameratene. De får kanskje norsk kjærester og møter andre forventninger blant venner enn i familien. Det kan føre til misforståelser og bekymringer både for barn og foreldre. Når det snakkes om minoritetsungdom må foreldrene tas med i diskusjonen, mener jeg. Det er lurt og gunstig å arrangere en konferanse om foreldrerollen i et flerkulturelt samfunn her i Oppdal, hvorfor ikke ?
Jeg er ikke så bekymret når jeg tenker på framtida. Jeg tror at for å bygge solide broer mellom oss og et velfungerende samfunn trenger vi gode arkitekter, ingeniører, lærere, håndverkere osv. fra begge sider. Dette er blant grunnene som gjorde at jeg gikk tilbake på universitetet. Jeg oppmuntrer andre innvandrere å ta ekstra utdanning før de går i arbeidslivet her i landet. Innvandrere er borgere i dette landet. Vi har kommet for å bli. Det innebærer mange muligheter. Sammen med nordmenn vil vi bidra til å skape et godt samfunn, hvor mangfold og ulikhet blir respektert. Og det kan vi. Yes we can !
Charles Nasibu
Talsmann
Det Afrikanske Samfunnet i Oppdal
Det er like mange stereotyper på begge sider, tror jeg. Jeg minnes hvordan jeg reagerte når jeg fikk beskjed om at jeg og familien skulle få komme til Norge. Da så jeg for meg et liv blant kulde og isbjørner, med 10 kilometer til nærmest nabo. Det var riktignok 5 minusgrader da jeg og familien kom til Norge, i november 2005. Men det tok ikke lang tid før jeg forsto at livet her bød på helt andre utfordringer enn kamp med sultne isbjørner.
Det var tøft i starten. Integrering handler om å tilpasse seg samtidig som man respekterer ulikhet. Det gjelder begge sider. Jeg opplever stadig at innvandrere blir møtt med en holdning om at de umiddelbart må assimilere seg til det norske samfunn. Det er et sjokk og et press som er altfor stort og uakseptabelt, mener jeg.
Jeg mener at nordmenn bør blir mer lydhøre for innvandreres erfaringer. På kursene i norsk og samfunnskunnskap og i daglige kontakter med saksbehandlere fikk jeg stadig høre ”Her i Norge...”, ”I norsk kultur....”, ”Med norske øyene...”. Ja vel, det er fint å lære om Norge, men lærerne og saksbehandlerne må også forstå at integrering er en gradvis prosess. Man kan absolutt ikke tre en ny kultur nedover hodet på folk.
Det er viktig å også vise interesse og forståelse for innvandreres bakgrunn, og ikke til stadighet signalisere at deres kultur er mindreverdig. For eksempel tror mange Nordmenn at afrikanske menn undertrykker kvinner, dermed må deres ekteskap og tradisjoner være dårlige. Jeg fikk høre en dag fra en kvinnelig saksbehandler i Oppdal at vi som kommer fra en kontinent hvor behersker despoter kan ikke integreres i det norske samfunnet !
Jeg ønsker at hun skal si en dag til meg: ”Jeg beklager mye, Charles, og innrømmer at jeg har tatt helt feil denne dagen!”
Jeg var engasjert i samfunnsspørsmål lenge før jeg kom til Norge. I Kongo tok jeg utdanning i pedagogikk og fransk litteratur. Jeg deltok i flere kurs og konferanser om menneskerettigheter, krig og fred, konfliktmegling og integrering, både i Afrika, Europa og USA. I min engasjement her om flerkulturelle debatt ønsker jeg å bygge bro mellom mennesker med ulik bakgrunn, ulike kulturer, ulike måter å oppfate ting på,... Jeg vet at små misforståelser gjør ofte at folk trekker feil slutninger om hverandre. Derfor ønsker jeg at det skal skapes flere møteplasser i nærmiljøet, slik at folk har anledning til å bli kjent med hverandre. Dette har jeg bedt for veldig lenge siden.
Jeg liker å si at det er ikke kulturer som møtes, men det er mennesker som møtes. Og mennesker er utrolig tilpasningsdyktige. Jeg opplever at det går framover med integreringsarbeidet på landets nivå i Norge, det er mye mer dialog og kommunikasjon på tvers av grupper nå enn det var for noe år siden. Slik blir en god integrering, noe som vi må oppmuntre og støtte her i bygda.
Vi har barn som vokser opp i to forskjellige kulturer, de trenger å få hjelp og veiledning fra begge to sider. Vi må være spesielt opptatt av at ungdom skal treffes. Lokale myndigheten og skolene må samarbeide med ulike innvandrere grupper til å etablere mer arenaer hvor barn og ungdom med ulik bakgrunn møtes og gjør ting i fellesskap. Min 14 åringen sønn fortalte oss hjemme at en av sine medelever bruker ofte å si til ham at svarte mennesker stinker for å unngå kontakt med sønnen min. Barna kan ikke dyrke i hode slike stereotyper hvis vi voksne bidrar til å rydde disse opp i dem.
Med en bedre integrering må vi være også opptatt av å bygge bro mellom barn og foreldre. Integreringen blant familiemedlemmene går ikke alltid i samme tempo. Innvandrere barna lærer språket raskt og ønsker å delta i aktiviteter på lik linje med norske skolekameratene. De får kanskje norsk kjærester og møter andre forventninger blant venner enn i familien. Det kan føre til misforståelser og bekymringer både for barn og foreldre. Når det snakkes om minoritetsungdom må foreldrene tas med i diskusjonen, mener jeg. Det er lurt og gunstig å arrangere en konferanse om foreldrerollen i et flerkulturelt samfunn her i Oppdal, hvorfor ikke ?
Jeg er ikke så bekymret når jeg tenker på framtida. Jeg tror at for å bygge solide broer mellom oss og et velfungerende samfunn trenger vi gode arkitekter, ingeniører, lærere, håndverkere osv. fra begge sider. Dette er blant grunnene som gjorde at jeg gikk tilbake på universitetet. Jeg oppmuntrer andre innvandrere å ta ekstra utdanning før de går i arbeidslivet her i landet. Innvandrere er borgere i dette landet. Vi har kommet for å bli. Det innebærer mange muligheter. Sammen med nordmenn vil vi bidra til å skape et godt samfunn, hvor mangfold og ulikhet blir respektert. Og det kan vi. Yes we can !
Charles Nasibu
Talsmann
Det Afrikanske Samfunnet i Oppdal
